Noen ganger ser du så t y d e l i g den veien du går. Og så ser du liksom så klart at du sporer av i feil retning. Du ser liksom at du forsvinner ut på et sidespor. Du vet ikke helt hvor det skal ta deg, om det går langt vekk fra hovedveien. Eller om det raskt kommer innpå igjen. Du ser ikke hvor du startet å spore av, du bare merker at det er noe som ikke stemmer. Som å ha kjørt feil, men det var på den veien du egentlig også kjenner. Du skulle bare ikke dit nå.
Også vet du ikke helt om du skal stoppe og snu, går det egentlig? Om du skal fortsette, kanskje litt saktere, det er tross alt n o e som er nytt på denne veien, men du er ikke helt sikker, for det virker samtidig også litt for kjent. Eller? Eller skal du bare ta en brekksving og komme deg raskeste vei tilbake til hovedveien? Og klarer du det?
Så du er på et sidespor, men er det der du skal være? Eller ikke? Så lenge du er skikkelig oppmerksom og vokter hver sving, dump og bakke og tar det rolig går det kanskje an å finne ut om det sidesporet er en blindvei eller et ny hovedvei.
Akkurat slik føler jeg veien min er nå. Kunne ikke ha beskrevet det bedre heller! Du er så flink til å reflektere over det som du er opptatt av! Er glad for at jeg oppdaget bloggen din, er til inspirasjon for meg :))
LikerLiker
Tusen takk for en utrolig varmende tilbakemelding! ❤
LikerLiker
Akkurat sånn. Ja, jammen føles det akkurat sånn. Hele tiden. Hvor går veien? Hvilken skal man velge? Skal man bare kjøre og se hvor man havner eller skal man stoppe og se seg om før man velger vei.
Du skriver svært fint!
LikerLiker
Tusen takk ❤
LikerLiker
Ja der kjente jeg meg veldig igjen, veldig bra skrevet, det sa så utrolig mye ❤
LikerLiker
Tusen takk ❤ God klem til deg 🙂
LikerLiker