Kunst…? Hva…? Hvordan…? Hvorfor…?

De siste 4-6 ukene har jeg lest, lært litt og snakket om kunst- og uttrykksterapi. Jeg var så utrolig heldig at jeg fikk snakke med en som er veldig dyktig på området når det kommer til kunstpsykoterapi i behandling av mennesker med spiseforstyrrelser, Åse Minde.

Jeg kom også over et intervju med en som fikk god hjelp av denne behandlingsformen for å komme seg ut av en spiseforstyrrelse. Intervjuet, fra 2004, ligger på NRKs nettsider (link).

Det har vært veldig veldig spennende, og jeg ble så glad for jeg ble både fascinert og nysgjerrig på kunstterapi.

Jeg har aldri selv gått i kunstterapi, og det er lenge siden jeg har tegnet og malt. Men jeg likte det da jeg var yngre. Jeg følte meg aldri flink, men syntes det var gøy. Jeg tror jeg alltid har vært veldig prestasjonsdrevet, usikker og følt at jeg ikke var flink. Og det henger mye igjen fra barne- og ungdomskolen da jeg mener at vi måtte lage ting etter oppgave fra læreren. Alle skulle liksom gjøre det samme, tror jeg, eller velge mellom et par ting. Enkelt, men kanskje litt fastlåst og lite inspirerende? Og «hei, sammenligningstroll…». I forming, liksom. Håper det er annerledes nå.

Jeg husker første gang jeg ble introdusert for muligheten for kunstterapigruppe – og det som kikka inn sterkest var kanskje prestasjonsangst. I tillegg til generell frykt for gruppe. Samtidig var jeg ærlig på frykten, men jeg endte med å begynne i en ren samtalegruppe. Jeg har ikke angret på det. Og nå har jeg allikevel klart å bli litt kjent med kunstterapi.

Kort om kunstterapi
Som jeg har forstått det, kan man bruke kunsten for å nærme seg vanskelige, sårbare og kanskje uforståelig ting. Man kan bruke kunsten for å skrape i lagene, og nærme seg det vanskelige gradvis. Det kan hjelpe til å finne ord for ting som kjennes utilgjengelig. Jeg forstår det også slik at denne prosessen kan skape litt avstand til det som er for vondt å kjenne på og stå i. Nettopp fordi du kan betrakte det på avstand.

Mange har forklart dette på mye bedre måter, så jeg går ikke nærmere inn på det teoretiske. Jeg hopper bare videre til hvordan jeg fant ut at jeg kanskje kunne bruke det selv.

Hvordan kunst plutselig ga mening
Det var kombinasjonen av å nettopp ha blitt kjent med kunstterapi og behovet for å gjøre noe nytt i vanskelige situasjoner, som gjorde utslaget. Tror jeg.

Forløpet var en ekstra samtale med en av gruppebehandlerne for å avklare noe. Og jeg merket etterpå at det vekket en hel del greier. Jeg var på løpetur og fikk skikkelig panikk og angst og det føltes uutholdelig vondt på innsiden. Fikk liksom ikke puste og behovet for å ikke være i min egen kropp blir så stort at jeg ikke forstår det. Jeg merker jo bare at ordene ikke tilfredsstiller nå heller… Jeg tenkte at jeg syntes det var skikkelig dårlig gjort og urettferdig.

Jeg forstod kanskje hva som utløste det, men jeg forstår ikke hvordan jeg skal stå gjennom det. Og det er liksom fortvilende når det skjer ute, blant folk. Jeg har vel kanskje lang erfaring i å underttrykke følelser, og det gjør at jeg fremdeles, til en viss grad, greier å presse unna det helvetet som kan vekkes. Heldigvis (!?). Jeg slipper å kollapse helt ute blant folk. Men ikke helt. Det kan nok se litt rart ut, jeg stopper opp, forsøker å hente meg inn, forsøker å hente inn pusten uten å slippe løs kaoset, men jeg faller ikke sammen – selv om det er det jeg kanskje vil og behøver. Jeg vil liksom ikke VISE noe… Eller bare slippe løs.

Midt oppe i dette kaoset da, som også begynner å bli litt velkjent, tenkte jeg plutselig at jeg behøver å finne en måte å holde ut/ stå gjennom det. Som ikke involverer selvskading.

Jeg har tenkt litt på at utsiden og innsiden liksom skal matche / være i samme tempo og humør, eller noe, for at jeg skal kunne forstå hvordan jeg har det. Det har vært så lett å holde en maske og stenge av for hvordan det faktisk er, at jeg både har lurt meg til å tro at jeg har det bedre og verre enn jeg har det. Liksom umulig å vite sikkert når hodet eller følelser tar for sterk styring…

Jo mer man kommer i kontakt med tanker, minner, følelser, opplevelser – desto vondere og tøffere kan det være å tåle det. Også er det kanskje akkurat det som må til for å komme gjennom det, for at det skal kunne gi litt slipp igjen. Jeg vet ikke, men jeg tror det kan være sånn. Kjempesterkt, så gradvis – sakte, sakte – svakere og svakere – til håndterlig.

Men jeg innså at dersom utsiden og innsiden liksom skal matche, som ting er nå, må det skje på en måte som jeg holder ut. Når det er så vondt på innsiden at jeg ikke vil være i meg selv, ikke våger å stå gjennom det, da trenger jeg noen flere verktøy.

Det var der, da – midt i kaoset på løpeturen – at jeg kom på at jeg kanskje kunne SKAPE det uttrykket. Skape, endre, flikke, fikse, legge vekk, komme tilbake til, endre, justere, til evig tid. For DET går ikke i stykker. Og det gjør heller ingenting om det er stygt, for det kan aldri bli feil.

Jeg ble skikkelig glad da jeg koblet dette. For en frihet! Det var inspirerende.

Plutselig begynte jeg å fundere på hva jeg kunne bruke, hvilke materialer, farger, hvordan det kunne se ut, hva måtte til for å uttrykke det jeg følte. Det ga meg et nytt fokus.
Dermed ble plutselig kunst/ kreativt uttrykk et nytt verktøy i min verktøykasse.

SAMSUNG CSC

Begynner å flikke, tenke, utforske.

IMG_2805

Er egentlig ganske flau, og syns jeg er barnslig som må uttrykke noe på en så (over)tydelig og sterk måte, men samtidig merker jeg at det hjelper. Så jeg er også litt fornøyd med prosessen.

SAMSUNG CSC

Jeg har nesten kommet over følelsen av barnslig, og fokuserer stort sett på at dette faktisk hjelper. Og jeg merker at det tilfredsstiller selvskadetrangen. Jeg merker også at bare å se for seg dette, rette fokus mot dette, kan hjelpe på når det blir for mye. For jeg klarer å tenke «hva kan jeg trenge for å uttrykke dette?».

Jeg har puslet med dette i et par uker, og i denne perioden har jeg ikke selvskadet. Jeg vet ikke om uttrykket er ferdig enda. Jeg bryr meg ikke. Jeg tror det beste er at jeg kan endre på dette kunstverket mitt så mye jeg vil, til jeg får det som jeg vil. Det skader meg ikke, det skader ingen.

Reklamer

2 thoughts on “Kunst…? Hva…? Hvordan…? Hvorfor…?

  1. Dette var kjempe spennende å lese og interessant. Tegning og kunst setter kanskje ord på det vi ikke har eller finner ord på, men som ligger der og er sterkt tilstede.
    Så bra du fant ut av dette og kunne skape kunst ut i fra de følelsene, det var sterk kunst, sterke bilder som sa utrolig mye synes jeg ❤
    Jeg kjenner meg igjen i prestasjonen og frykten for å ikke få til, men det er god hjelp i å bruke kreativitet i terapi. Jeg prøver å tegne følelser og det kan gjøre sykt vondt, men tror det har noe for seg. Jeg har aldri hørt om kunst terapi, men skal virkelig google om vi har noe liknende her i området for det må virkelig være noe for meg. Hvis ikke får jeg skape noe hjemme 🙂

    Det bildet du følte var barnslig følte ikke jeg var barnslig, men et ærlig bilde av en hverdag for mange, så det var sterkt og du fikk frem utrolig mye gjennom det bildet ❤

    Gode klemmer ❤

    Liker

    • Takk, gode du ❤ For fine, fine ord.
      Jeg er ganske sikker på at du fanget essensen av hvorfor kunstterapi fungerer som behandlingsform, i det du skriver. 🙂 Det å finne en måte å gi uttrykk for noe, i form av noe annet enn ord. Jeg tror også musikk kan være terapi, og dans. Det er ikke begrenset til samtaler. Jeg tror det er mange veier inn til det man behøver hjelp med.
      Spennende at du tegner, høres tøft ut, men jeg tror også det har noe for seg. Håper du føler det hjelper. ❤ Jeg tror det gir et verktøy til.

      Det var gøy å høre at du syntes dette var spennende 🙂 Det gjorde meg glad 🙂
      Det er en side, Kunstterapiforeningen, som har en oversikt over kunstterapeuter i Norge – jeg tror det kun er private, og jeg vet ikke hvordan det fungerer. Men her er linken til siden deres:
      http://www.kunstterapi.org/sider_extern/kunstterapeuter_01x.html

      Om du ikke får åpnet linken, kan du google Kunstterapiforeningen 🙂 Jeg vet at det brukes i det offentlige behandlingssystemet også, men jeg har dessverre ikke funnet en oversikt. Skal legge den til linkene mine om jeg finner en.

      Ønsker deg alt godt og en god dag! Og takk som er innom bloggen min ❤ 🙂

      Liker

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s