Konsekvenser av mobbing

Det er helt klart for meg at mobbing på barne- og ungdomsskolen har satt dype spor i meg. Dette var noe jeg overhode ikke ville snakke om eller innrømme. Det var noe som gjorde at jeg ville vekk. Jeg ville ikke ta i det med ildtang. Jeg ville ikke sette fokus på det, åpne den boksen og vise frem min fæle, skitne hemmelighet til noen.

Dessverre skyldes det at jeg nok følte mye skam og jeg følte meg feil. Kanskje tenkte jeg at jeg fortjente det og bare måtte forvente at det skulle være sånn.

Det går over når du blir eldre.

Så jeg flyktet. Jeg ville vekk fra miljøet. Jeg tenkte at jeg aldri ønsket å møte mange av disse menneskene igjen – hvordan skulle jeg klare å se dem i øynene?

Akkurat det valget – som jeg tenker også er veldig forståelig – å ville vekk fra noe som er så vondt, så vanskelig, så ensomt og som føles så håpløst – har også preget meg mye.

I stedet for å få hjelp til å bearbeide de vanskelige og vonde følelsene og tankene og konsekvensene av mobbing (problemer med tillit, skepsis til mennesker, frykt for grupper, vansker med relasjoner, lav selvfølelse, angst, skam, usikkerhet), begynte jeg å unngå. Jeg pakket det ned og flyttet. Gjemte det og fortrengte det. Jeg «la det bak meg».

Ikke lytt til det, så hører du det ikke.
Ikke snakk om det, så har det ikke skjedd.

Ikke se på det, så finnes det ikke.

Så jeg tok det med meg i bagasjen. Det har ligget i penaler, i vesker, i lommer, i luer, i maskaraer, i kjoler, i sko, i kjøleskap, i flyttelass, i atferdsmønstre og i leveregler siden. Jeg har møtt livet med det i bagasjen.

Når det så dukker opp og slår meg i hodet med tyngden av en sementsekk, nesten 20 år senere, så blir jeg tatt på sengen, overrasket. For jeg la det jo bak meg! Men der hopper det frem foran meg, som en lyserosa duracellkanin: Du ble mobbet. Du føler deg som et mobbeoffer. Du ble mobbet. Du føler deg som et mobbeoffer.

Gjemt, ikke glemt.

Jeg har lest en del om mobbing etter at jeg blogget om dette for første gang, og det er helt klart at mange som blir mobbet i barndommen og ungdommen får store vansker med det, og at det kan følge med en godt inn i voksenlivet dersom man ikke får bearbeidet det. Det kan redusere livskvaliteten kraftig, gjøre  hverdagen krevende og vanskelig på grunn av angst, lav selvfølelse og usikkerhet, og medføre problemer med sosiale relasjoner.

Det er ikke greit. Det gjør meg sint. Det gjør at nulltoleranse for mobbing gir totalt mening. Fordi:

Ikke ta det så tungt, da
Det var jo bare på tull, da

SKAL IKKE KUNNE FORSVARE EN OPPFØRSEL SOM KAN ØDELEGGE LIV

Det er rett og slett skadelig, fordi man vet ikke hva personen som blir/ føler seg mobbet har opplevd før. Man vet ikke hvor den personen kommer fra. Man vet ikke hva den personen tåler. Man vet ikke hva som er for mye. Man vet ikke hvordan det følger med den personen videre i livet.

Mobbing tar liv.

Det er så forferdelig trist å tenke på. Derfor SKAL vi tenke over hvordan vi behandler andre. Derfor MÅ vi tenke over hva vi sier til andre. Derfor kan vi ikke gå rundt og tenke: at jeg må tenke så nøye over hva jeg sier, da!

Du liker at andre viser hensyn til deg, eller?

Vi har så mange andre mye bedre måter å forholde oss til hverandre på. Bruk en av de 1 000 000 andre mulighetene.

I tillegg legger mobbing mye ansvar på den som blir mobbet. For om personen ikke våger å si hvordan det føles, eller ikke klarer å fortelle hvor vondt det gjør, hvor skummelt det er, hvor vanskelig det er. Om h*n ikke blir sett, møtt og forstått når h*n prøver å fortelle, og om det ikke blir tatt skikkelig på alvor, så vil det kanskje ikke bli håndtert. Problemet vil kanskje ikke bli løst på beste måte for den som blir mobbet. Den som blir mobbet vil kanskje ikke få den hjelpen og støtten h*n behøver. Og det kan faktisk gi en opplevelse av at man fortjener det, eller at det ikke er noe hjelp å få, eller at det ikke er vondt nok.

Ingen fortjener å bli mobbet.

Derfor er det så viktig at mobbing snakkes om, på skoler, på arbeidsplasser, i media, og skrives om. Igjen og igjen. Til man tenker «Mobbing? Nei, her møter vi hverandre med respekt, varme, åpenhet og ærlighet.»

Mobbing ødelegger liv. Det har ikke mobbeofferet råd til.
Mobbing tar liv. Det har ikke vi råd til.

Advertisements

2 thoughts on “Konsekvenser av mobbing

  1. Jeg har lenge tenkt på å skrive om mobbing på denne måten som du beskriver så reflektert over! Jeg får det bare ikke til. For jeg har lyst til å få fram konsekvensene med mobbing, slik at mennesker forstår alvoret i det!

    Jeg fikk konstantert sosial angst i høst og nå har brikkene falt på plass, for jeg har lengpe tenkt på at det må være noe med meg som ikke er normalt. Det er noe med meg som ikke skal være slik. Nå som jeg har fått mer og mer kunnskap om angst, så forstår jeg mye av det jeg har gått og bært på i så mange år! Jeg går nå i en angstgruppe, der vi tar tak i angsten og ikke skyver den unna, som jeg har gjort. Det er en lang vei å gå, men det funker bra! 🙂

    Du har skrevet om mobbing på en veldig bra måte!! Jeg har lyst til å vise de som har mobbet meg, hva det faktisk har gjort med meg som menneske. Uten å lage konflikt med de igjen, selvfølgelig. Det er så viktig at mennesker forstår alvoret med å mobbe et menneske som ikke fortjener det! Ingen fortjener å bli mobbet. Ikke min værste fiende en gang unner jeg å bli mobbet.

    Så tusen takk for din refleksjon om mobbing! 🙂

    Lik

    • Hei 🙂 Det er vondt å høre at du har slitt med dette i så mange år, men kjempefint å høre at du merker at behandlingen hjelper 🙂 Vi er seige og tøffe og biter oss fast, men vi trenger også god hjelp på veien. Noen kamper er for tøffe alene. Så flott at du kjenner at angstgruppe fungerer og at brikkene faller på plass for deg! Det er så inmari vondt å føle seg feil og annerledes, ikke forstått, eller at man ikke fortjener hjelp. Det er også enklere å møte hverdagen og de vanskelige tingene man står i når man ser tydeligere hva som er hva, og hvorfor det kan ha blitt sånn. Det blir lettere å sortere atferd og følelser og tanker – hva hører hjemme hvor, liksom. Men det er hardt og slitsomt ❤

      Takk for tilbakemeldingen på innlegget mitt – det er noe utrolig verdifullt i gjenkjennelse. Så takk selv som deler med meg! Når det gjelder å finne ordene… Jeg tror de kommer når du er klar for det, jeg har ikke klart dette før nå. Det har tatt tid, og jeg kan merke at man liksom skal eie ordene helt (i tanke og følelse) før man klarer å dele dem, om det gir mening? Særlig når det handler om de vondeste, nærmeste, mest sårbare tingene. Fortsett å skrive, og jo mer du jobber med angsten desto tydeligere vil ordene komme frem, tror jeg ❤

      Stå på og lykke til, jeg ønsker deg alt godt 🙂
      Klem

      Lik

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s