Bra og dårlig – gjør meg ikke til et dårlig menneske?

Jeg tror dette er noe jeg har vært redd for en stund… Å føle at jeg feiler. Ikke blir bedre fort nok. Og å innrømme hvordan jeg faktisk har det, mens jeg har det sånn. Gi meg litt tid, så skal jeg forklare så godt jeg kan.

Det er lettere å komme i etterkant og si «da hadde jeg det skikkelig kjip», for da har du allerede fått det litt på avstand, du har kommet deg opp igjen, fått litt overtak på situasjonen. Og føler deg ikke like sårbar, svak og liten…

Kanskje akkurat det er «greia». Å ikke skulle vise seg sårbar og «svak». Alle som har hatt det vondt noen gang vet at man ikke er svak når man har det vondt. Man har det bare vondt. Man er sterk som står i det og sterk som ber om hjelp.

Men tilbake til dette – jeg er en mester på avledninger… For saken er den, at akkurat når jeg har det vanskelig kjemper jeg beinhardt for å holde på fasaden. Jeg prøver å kle det med litt svart humor, litt distanserende ironi, pittelitt selvironi, også prøver jeg å pynte på med «tro på at det går greit» og «det ordner seg», og sett litt saklig på hele situasjonen «det går over», liksom.

Men så har det bare ikke gått greit i det hele tatt, men det har vært umulig å vise det akkurat der og da. Kanskje har jeg vært redd for mitt eget mørke, eller blitt skremt av reaksjonen jeg har blitt møtt med, tenkt at dette tåles ikke. Jeg prøver ikke å nedsnakke positiv tenking her, altså – jeg er veldig for. Men jeg lurer på om jeg ikke av og til lar positiv tenking og «just do it» rase av gårde i et litt raskere tempo enn jeg faktisk klarer å håndtere. Jeg vil jo så gjerne.

Det jeg lurer på nå da, nå som ting faktisk er bra, men også litt vanskelig, er om jeg kan vise det – vise at det er begge deler. For jeg går ikke rundt og har det kjempedårlig og vondt 24/7 – jeg har ikke hatt det så bra som jeg har det nå på veldig, veldig lenge – men det er ikke alt som er helt plankekjøring heller.

Jeg lurer på om jeg skal våge å vise det? At det er både og. Jeg har det både bra og dårlig. Jeg har en god hverdag, føler meg stadig tryggere og mer som «meg», men jeg strever fremdeles med lav selvfølelse, selvkritikeren og en spiseforstyrrelse.

Dette er å snakke skam i hjel – for meg, nå – det skumleste jeg gjør, dele hva jeg gjør. Kort om hvordan det er. S K A M.
Det kan se sånn ut: Jeg ler hjertelig og deltar med hele meg og er oppriktig glad og engasjert og til stede, men jeg kan overspise og kaste opp før eller senere samme dag, eller sulte meg litt, og overtrene eller selvskade. Men jeg forsøker å gjøre det jeg kan for å ikke gjøre det som er så skamfullt. Det som gjør at jeg føler meg som en dårlig person, som en som ikke kan tåles, som en som er feil. Dekket av skam.

Sånn er det liksom bare. Nå. Kanskje det kan være greit? Nå. Kanskje det kan tåles? Både bra og vanskelig? Kanskje jeg kan tåle det. Kanskje det kan gjøre at tanker og følelser kan finne samme tempo? Kanskje det kan matche innsiden og utsiden litt bedre?

(en Melissa Horn-låt «Nog nu»)

Det kan ha vart ett sätt
att orka och stå ut
att låtsas va nån annan

Det kan ha vart ett sätt
att slippa vara ärlig
att låtsas va nån annan

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s