Å ikke være sine egne følelser

Du går inn i et rom og plukker opp følelsen i rommet, lar deg påvirke og overtale av den sterkeste følelsen i rommet. Blir skremt av følelser i opposisjon – frykter konflikter, frykter ulike meninger som potensielt kan bli en krangel. Frykter spenninger og uoverensstemmelser – vil det eskalere? Vil det bli krangel?

Videre, du vet ikke hvem du skal følge, hvilken følelse velger du, hvilken stemme velger du for å beholde roen? For å forhindre konflikt? Hvem søker du mot? Du beveger deg i sikksakk i tankene, spenner kroppen og vet ikke hva du selv mener eller føler. Du mister kontakten med hva du selv syns og vil. Du vet ikke at det går an å vite hva du selv synes, føler og vil.

Du tier kanskje stille, biter i deg noen fraser, tillater deg ikke å være uenig og vet ikke helt hvorfor du er uenig eller om du har «rett» til å være det.  Så du tier stille. Eller du blir trassig og sint. Men du vet ikke helt hvorfor og slår deg selv i hodet fordi du er så ukontrollert. Panisk kjemping for perfekt positiv. Supersensitiv radar. Du finkjemmer rommet, overanalyserer etter tegn på negativitet og konflikt.

Skam og dårlig samvittiget – du går fra et besøk med et hode fullt av kaos og dårlig samvittighet. Og du vet ikke hvorfor. Du har forsøkt å ha det hyggelig, kanskje dempet tendenser til konflikt, kanskje vært ekstremt sensitiv for konflikt, kanskje reagert for raskt og ledd ekstra høyt, fjaset og bablet om vær og vind for å holde en så positiv tone som mulig. Du har spurt masse, avledet fra egen person, for du har dårlig samvittighet, men forstår ikke hvorfor. Dårlig samvittighet for å snakke om noen andre? Så det får du ikke tak i og kan ikke snakke om. For det er noe feil med deg. Det er en feil – for det var da hyggelig? Eller? Stemningen i rommet? Som du jobber så beinhardt for å holde positiv, og det synes eller det synes overhode ikke – men stormen raser i hodet ditt.

Du blir ufattelig sliten, men forstår ikke hvorfor og tenker det er din feil, og du får dårlig samvittighet av å spørre og fjase, og aner ikke at det er dine behov og følelser som prøver å komme ut gjennom trassen, gjennom smilene, gjennom fjasingen, gjennom stilheten. De som etterpå kommer til uttrykk som dårlig samvittighet og skam, uforklarlige tårer, tankekaos og smerte.

Og du vet ikke hvorfor – men du vet at du plukker opp følelsene i rommet og går på nåler for å unngå konflikt. Og tenker at positivitet er det eneste som duger. Og du aner ikke hva du selv føler.

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s