Utsette, avlede, forhandle

Det er de samme strategiene som benyttes når man ikke vil:

  • Gjøre lekser/ lese til eksamen/ gjøre de kjedelige arbeidsoppgavene
  • Betale regninger
  • Vaske leiligheten
  • Brette klesvasken
  • Gå ut med søpla
  • osv

som jeg benytter når jeg skal unngå å ty til destruktive handlinger (relatert til spiseforstyrrelsen/ selvskading).

Jeg utsetter: Utsett i 5 minutter, utsett til etter det og det, vent litt til, utsett til i kveld, se det an etter det og det, utsett til senere, nå har du ventet så lenge da kan du utsette til i morgen.

Jeg avleder: Jeg gjør de tingene jeg vanligvis syns er litt kjedelige (tar oppvasken, betaler regninger, bretter klesvasken, går ut med søpla) eller andre ting som er litt mer stimulerende (lakker negler, går en tur, skriver, trener, leser, strikker, fotograferer, legger avtaler, sender meldinger).

Jeg forhandler: må du gjøre det? kan du gjøre noe annet? Nå har du ventet og utsatt så lenge, da kan du drøye litt til, se om behovet fortsatt er der etter å ha gjort xxx, se om det er der i morgen. Er det det eneste du kan gjøre nå? Hvorfor det? Kan du ikke heller blogge, fotografere, rydde i bildemapper, osv, osv…

De samme strategiene som kan gjøre at noen ting tar timer, dager eller uker å gjennomføre, fordi det ikke haster, så det i stedet blir liggende som gnagende småstein på samvittigheten og skape et lite stress. De SAMME strategiene er gull verdt – om enn mye tøffere å implementere – når man kjemper mot de destruktive og selvødeleggende tankene som kikker inn, noen ganger forutsigbart, heldigvis stadig mer forutsigbart, men også uforutsigbart.

Utsette – avlede – forhandle. Til krampa tar meg…

Det jeg merker er at det er de bittesmå slagene, de nesten usynlige som skjer hele tiden, hver dag – det er de som bygger det solide fundamentet. Sakte, småstein for småstein, virker det som. Men om jeg daglig greier å ta 1-3-5-20-30-50-100 bittesmå, men ufattelig viktige valg for meg selv, da vil det gradvis utgjøre en større andel av dagen, en større, friskere og positiv del av dagen.

Det er en kamp det er verdt å kjempe, og det er enklere å ta noen bittesmå gode valg hele tiden, enn å gå direkte løs på de store greiene. De store greiene blir mindre, og mer overkommelige når det er blitt enklere og mer som en vane å ta de gode valgene. Så – små ting – utsette, avlede, forhandle. Hver dag. Ikke lett, men overkommelig. Stadig mer overkommelig. Mer av vane, mindre kamp.

SAMSUNG CSC

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s