Delt

Jeg har ikke helt forstått hva som har skapt rastløsheten de siste dagene. Det har ligget noe i bakgrunnen og surret, litt sånn uklar bakgrunnsstøy.

Jeg tror jeg vil så mye, men så sitter jeg også litt fast i gamle tanker om at jeg ikke klarer, ikke får til, ikke duger. Men så driver jeg samtidig og gjør en del ting som jeg ikke har gjort før, eller jeg gjør dem mer helhjertet, mer uten filter, mer i blinde, men mer som meg. Og det er så ukjent, men også spennende. Jeg vil gjøre mye, men er litt redd. Jeg vil gå helhjertet inn for ting, ikke gjemme meg bak meg selv lenger.

Det føles som jeg er på vei mot å ta utfordringer på strak arm – at jeg nærmer meg tanken om «Ja, klart jeg kan. Dette går bra«, men foreløpig er det ikke helt strake armer. Jeg syns selv det er litt komisk. Litt sånn «JA, jeg kan. Eeeeeh, kanskje, ja, eller, hvor galt kan det gå? He he, fikser dette. Tror jeg? Hjelp. Hvordan skal dette gå? Eeeeh, hvordan skal det gå?? Jeg kommer aldri til å klare dette. Men det må da kunne gå?!». Prøv å se for deg en person vise dette gjennom bevegelse…  Litt bøyde armer og bena vakler, mens man går fremover. Det er sånn det føles 😀 :-$

Men det er nesten litt avhengighetsskapende – positivt, da. For det er jo tross alt bare gjennom prøving og feiling at man blir bedre, stødigere, tryggere. Det gir mestringsfølelse. Jeg kjenner at jeg møter utfordringer på en annen måte, at i stedet for å gjemme meg bak frykt,  usikkerhet og tvil forsøker jeg å kjenne etter, kjenne igjen – hvordan har dette vært før? Har jeg gjort noe lignende før? Hvordan gikk det da? Hvilke følelser vekket det? Hva kan jeg gjøre for å klare dette? Hva trenger jeg for å forberede meg? Hvordan kan jeg løse dette på beste måte for meg selv? Hvordan kan jeg bli trygg i denne situasjonen? Og strippe vekk alle tanker om hvordan det potensielt kan gå galt – nullstille og tillate meg å ikke skape forventninger, men være åpen.

Det tar mye energi, men det føles som noe som kan bli bra etterhvert.

Men denne uroen da… For jeg blir både gira og sliten, jeg er rastløs, men finner også ro. Jeg har lyst til å gå fremover, men også bakover. Jeg har lyst til å legge fra meg alle symptomer, men samtidig ha dem med meg. Jeg har det bra, men også litt dårlig. Jeg er sosial, men også for meg selv. Jeg gjør ting jeg ikke tror jeg klarer, og ting jeg vet jeg klarer. Jeg er trygg og utrygg. Jeg har lyst til å blogge om hjelp til selvhjelp, men jeg er usikker på om jeg kan være til hjelp.

Så litt delt. Litt alle veier. Kanskje dette er kanten av stupet, før man bare hiver seg uti på dypt vann og stoler på at man klarer å svømme i land med egne krefter. Hmm.

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s