Å kunne gi seg selv anerkjennelse

Etter forrige blogginnlegg, som viste et lynglimt fra terapirommet, har jeg tenkt på dette med stolthet.

Jeg vil ikke føle stolthet over en spiseforstyrret tilfredshet. Jeg ser at jeg fortsatt i noen grad opprettholder sykdommen, av årsaker som ikke er så tilgjengelige enda. Det er også mindre strikt og rigid enn tidligere. Mindre tvunget, men ikke helt fri.

Jeg har heller ikke lyst til å skamme meg over meg selv, eller hvorfor ting er som de er, at jeg ikke er helt «i mål», eller helt frisk fra spiseforstyrrelsen/ symptomer. Det er allerede så mye skam knyttet til det å ha en spiseforstyrrelse, jeg ønsker ikke mer.

Men hvorfor jeg ønsker å føle stolthet handler om å kunne verdsette den innsatsen man legger i noe, gi seg selv anerkjennelse. Så det jeg vil kunne være stolt av og gi meg selv anerkjennelse for er for eksempel hvor inmari hardt jeg har jobbet med meg selv for å komme dit jeg er i dag.

Jeg har absolutt fått god hjelp av dyktige behandlere, men jobben gjør man selv. Ingen kan gjøre den jobben for deg.

Og det har vært en beintøff reise. Og det har føltes ensomt. Også med et støtteapparat og et nettverk, for jeg har vært så skamfull, så utrygg og usikker og i villrede. Det har vært kaos, forvirring, benektelse, uforståelig, utilgjengelig, mas, ukjent, utrygt, uten ord, uten følelser, umulig, bare tanker, bare utfordringer, forvirring, rot, umulige hindringer, vanskeligheter, skam, tårer, sinne, trass, motstand, vondt, skummelt, støtte, fremskritt, glede, samhold, tilbakefall, isolasjon, forverrede symptomer, for vanskelig på egen hånd, for mye, mer behandling, trygge rammer, dyktige behandlere, gode møter, erkjennelser, innrømmelser, nye strategier, nye verktøy, håp, mot, fremskritt, tilbakefall, skuffelser, frykt for depresjon, frykt for å aldri bli frisk, fremskritt, sorg, savn, verdifulle vennskap, verdifulle mennesker, stabilitet, trygghet, famlende, inspirerende, spennende, lærerikt, forsiktig tryggere på egen hånd.

En heftig runddans. Som jeg ikke unner noen. Men som har blitt min reise. Presentert her i stikkordsform. Jeg setter litt grenser for hva jeg vil dele nå.

Det har vært mye. Og det har jeg lyst til å kunne være stolt over, for det er ingen andre enn meg som kan vite hvordan den veien har vært å gå. Det er min reise. På godt og vondt. Den vil jeg kunne gi meg en klapp på skulderen for. Jeg tror jeg trenger det.

Og litt Fleetwood Mac

 

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s