Surrete tanker fra et spiseforstyrret sinn?

Så dette er interessant. Terapi er interessant – den muliggjør for å speile, vri, vende, snu opp ned på, gi nye perspektiver på, tilføre ny informasjon, meninger og synspunkter om egne tanker, følelser, meninger og reaksjoner. Når det blir mulig å komme forbi frykt, skam, usikkerhet og alt annet som gjør terapien ufattelig krevende – så er det interessant og spennende. Også.

Så – dette var interessant. Og jeg vet ikke om jeg klarer å formulere meg på en måte som kan gi noe mening. Jeg vet ikke hvor tilgjengelig dette er for meg selv, eller for andre. Men det handler om skam, blant annet (selvfølgelig, holdt jeg på å si. Har aldri følt så mye på skam som jeg har gjort i forbindelse med behandling av spiseforstyrrelse), det handler også om hvordan jeg ubevisst har lurt meg selv. Blir nesten litt sint av å se det. Uansett. Jeg prøver.

«Du er tynn» ble jeg konfrontert med. Og kroppen min ga reaksjonen der hodet benektet. Kroppen min viste tydeligvis stolthet, mens hodet ropte «S K A M». Det er visst normalt å reagere med stolthet/ tilfredshet når man som spiseforstyrret får høre noe slikt. Det gir mening i et spiseforstyrret sinn. Derfor sa jeg at jeg er sikkert stolt, men er ikke det skamfullt? Jeg føler bare at det er feil. At jeg er feil. Og det blir skamfult. Føler jeg virkelig det??

Jeg fikk ikke tak i følelsen av stolthet, men samtidig var det en reaksjon i meg som «avslørte» meg. Akkurat som rødme.

Jeg har nøstet litt på dette, forsøkt å snuse på stolthet. Himla skummelt. Jeg syns det er vanskelig å få tak i følelsen av stolthet, men samtidig forteller jeg meg selv at det må være det jeg føler. Men foran stolthet ligger et tjukt lag av skam. Jeg ønsker ikke å få tak i stolthet for å opprettholde den helvetes sykdommen, men fordi jeg lurer på om det ikke har en sammenheng med hvorfor den fortsatt sitter så sterkt i.

Jeg kom på en annen situasjon der det ble kommentert at jeg har røde hender – det er noe jeg skammer meg over, noe jeg er flau over og som gjør meg brydd. Da det ble påpekt husker jeg samme automatiske reaksjon – kroppen min avslørte meg, men da var det med et negativt fortegn. Det var noe jeg ikke likte. Skam, men foran en negativ følelse.

Og der tror jeg at jeg fant bevis på stoltheten – for kommentaren om størrelse, den vekket ikke den samme negative indre opplevelsen. Den vekket mye skam, men foran en positiv følelse.

Det jeg syns er dritt er hvordan jeg H A T E R å bli trukket frem for noe,  positivt eller negativ, jeg kan bli så ukomfortabel, flau, usikker, skamfull at det overskygger en hver følelse som kan gi mening. Hva skal man si? Hvordan skal man reagere? Rett opp i hodet i stedet for å kjenne etter hvordan det oppleves.

Det er lov å bli glad når man får ros, det er lov å føle stolthet over en god prestasjon, god innsats, hva enn, det er lov å bli lei seg eller flau når man får kritikk.

Jeg har fortalt meg selv at det er skamfullt å bli fremhevet.

Så når jeg da får en sånn kommentar, og føler skam, men også viser dårlig skjult stolthet – ja, da har jeg en jobb å gjøre. Jeg vil ikke føle stolthet over spiseforstyrrelsen. Jeg vil ikke bli lurt av mine egne tanker. Jeg vil ikke oppdage en spiseforstyrret stemme, godt gjemt i dypet av mitt bisarre sinn, som får tilfredsstillelse når den hører det den vil høre. Jeg vil ikke bli overrasket over å snuble over spiseforstyrrelsen i en mørk avkrok. Jeg vil bli fri fra spiseforstyrrelsen. Den skal frem i lyset.

Men da må jeg kanskje akseptere den stolthetsfølelsen? Det handler vel også om å kunne akseptere alle sider av seg selv, også de dyyyyypt skamfulle, de som ikke gir mening (selv om de psykt sett gir mening), de man virkelig ikke vil ha.

Det føles så vanvittig DUMT og FEIL og FLAUT og SKAMFULLT og Æ S J ! ! ! å skulle si:

«Jeg opplever stolthet når noen sier at jeg er tynn.»
F a e n (det er ikke aksept…DET er ikke aksept). Sinne som drivkraft for positv endring….ja?

Denne sitter langt inne. Forstå det den som kan. Interessant, man lever og lærer…

Jeg vil bli fri(sk)!

IMG_0017

 

Reklamer

One thought on “Surrete tanker fra et spiseforstyrret sinn?

  1. Tilbaketråkk: Å kunne gi seg selv anerkjennelse | Learning to dance in the rain

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s