Hvordan var min spiseforstyrrelse?

Dette har jeg forsøkt å få litt grep om, det har egentlig ikke vært så lett. Hvorfor det ble sånn har jeg ikke kommet til enda, det kommer kanskje senere. Jeg får se.

Men hvordan var spiseforstyrrelsen for meg? Det har jo gått veldig i perioder, og det har vært en «greie» i større eller mindre grad i kortere eller lengre perioder, og over lengre tid. Noe jeg har kommet tilbake til, lagt litt vekk, og tatt opp igjen. Lenge. Uklart, uorganisert, uoversiktlig. Men til stede.

Det som er blitt klarere er de siste 2-3 årene, der jeg har forsøkt å aktivt jobbe meg ut av spiseforstyrrelsen – virkelig aktivt jobbet for å endre dette mønsteret, bli kvitt spiseforstyrrelsen. Først da jeg startet med dette oppdaget jeg hvor dypt den satt, hvor stor del av meg den kontrollerte, hvilke områder den strakte seg utover, hvordan den påvirket meg, og hvordan jeg søkte mot den. Og jeg så litt tydeligere hvordan den så ut for meg.

I starten av prosessen med å bli kvitt den, før jeg var klar over at det var det jeg var i gang med, var den utelukkende uklar og utydelig, for det meste kaos, stress og jag. Den var streng, kontrollerende, tilstedeværende, skitten og grådig, og alltid parat med straff og kritikk. Det var meget uklart hva som var mine tanker og hva som kanskje var spiseforstyrrede tanker. Dette prøvde jeg  å få oversikt over, etterhvert som jeg begynte å innse at spiseforstyrrelsen hadde veldig stor plass i livet mitt. Jeg syntes det var ekstremt vanskelig å vite hvor den sluttet og hvor «jeg begynte».

Jeg fikk flere tilbakemeldinger om at «det er spiseforstyrrelsen som snakker» og etterhvert begynte jeg å innse, og såvidt eie det selv, at det i mange tilfeller var spiseforstyrrelsen, altså sykdommen, som snakket, og ikke jeg. Det var den som protesterte, som ga meg panikk, som styrte meg. Slik tenkte jeg om dette:

  • Når jeg ser meg i speilet og får verdens dårligste selvfølelse er det spiseforstyrrelsen som kritisererer
  • Når jeg ikke klarer å spise er det sf som vil sulte meg vekk
  • Når jeg ikke klarer å stoppe er det sf som vil straffe meg
  • Når jeg kaster opp er det sf som vil ha oppmerksomhet
  • Når jeg sier jeg ikke er tynn er det sf som tar oppmerksomhet
  • Når jeg sier jeg vil bli tynnere er det sf som vil gjøre meg liten
  • Når jeg føler meg feit er det sf som kritiserer, straffer og tar oppmerksomhet

Denne listen kunne vært uendelig mye lenger ser jeg nå, men da var det dette jeg fikk ut. Og i det jeg skrev den listen innså jeg at dette var et skritt videre. Jeg hadde ALDRI før hatt denne indre dialogen gående. Jeg hadde aldri før identifisert spiseforstyrrelsen i meg. Jeg hadde aldri før eid tanken om at jeg kunne være sterk og skyve unna de destruktive tankene. Jeg hadde aldri før VIRKELIG tatt fatt på denne kampen.

Dette skrev jeg om hva jeg opplevde spiseforstyrrelsen ga meg, for 2 år siden:
– mestringsfølelse
– kontroll
– en lett kropp
– en tynn kropp
– fokus på noe konkret (mat/ kropp)
– trygghet i ensomhet

Og dette opplevde jeg at spiseforstyrrelsen fratok meg:
– kontrollen og mestringsfølelsen når jeg bryter spiseforstyrrelsens regler
– mye glede, frihet og fleksibilitet
– avslappethet rundt et måltid
– energi som kan brukes på andre ting, som å være kreativ og kjenne etter hva jeg ønsker, trenger, liker og føler
– spiseforstyrrelsen er en fokustyv, den tar vekk fokus som kan brukes til å utvikle meg selv som person, kollega, venn, søster, datter, potensiell kjæreste, yogini
– selvsikkerheten til egen kropp/ utseende
– trygghet når jeg er rundt andre mennesker (måler og sammenligner, tviler på egne kvaliteter – fysiske og “mentale”)
– evnen til å kjenne etter egen kropp
– å være i nuet

Dette begynte jeg å innse da jeg ble utfordret til å sette opp «for/mot» – eller hva gir en spiseforstyrrelse, og hva tar den (hva krever den, ville jeg sagt).

Dette var jeg redd for:
Frykt for å miste kontroll
Jeg vet hva jeg har, men ikke hva jeg kan få/ bli/ veie når jeg blir “frisk”. Jeg ser for meg hvordan jeg som frisk er en person som tåler hele meg, alle sider, som gleder seg over hva kroppen kan gjøre (yoga, løping, klatring, etc etc), som ser verdien i seg selv fremfor å sammenligne seg med andre, som ser at egne evner, kvaliteter, egenskaper og innsats er god (nok?). Jeg er redd for å ta for mye plass – for å høres for godt.

Og dette skjønte jeg etter hvert:

Spiseforstyrrelsen tar oppmerksomheten vekk fra de egentlige problemene.

Spiseforstyrrelsen har ikke den samme plassen i livet mitt, det er godt å kjenne. Den har mindre kontroll, og den gir for det meste tristhet, sorg og ensomhet når den dukker opp. Nå tar den uendelig mye mer enn den gir. En spiseforstyrret kontroll og mestringsfølelse skraper bare på overflaten av de mulighetene man har i seg. Jeg blir i blant lei meg når jeg kjenner at deler av spiseforstyrrelsen fortsatt sitter i. Og det er kanskje et sunnhetstegn? Kanskje det er sånn at jeg både er lei av at den fortsatt finnes i livet mitt, samtidig som jeg kanskje er lei meg for å gi slipp på noe som har vært en del av meg og livet mitt så lenge?

Jeg har ikke tenkt så mye på at det skulle følge med en sorg å bli fri fra spiseforstyrrelsen, jeg har mest tenkt at det var umulig å bli fri fra den, deretter at det ville bli en lettelse. Kanskje er det også en sorg? Hva har man mistet på grunn av den. Hva har man fått på grunn av den. Hva har man lært av seg selv i prosessen med å bli fri fra den.

Jeg skal overhode ikke idyllisere en spiseforstyrret tilværelse – alle som har hatt sykdommen vet hvor jævelig den er, hvor egoistisk, skamfull, altoppslukende, energitømmende, ensomhetsjagende, isolerende, tom, sort, mørk og krevende den er.

Sinne som drivkraft for positiv endring – JEG VIL IKKE TILBAKE DIT! Den tar mer enn den gir.

Jeg vet at jeg er på vei ut av den når jeg ser tilbake på veien jeg har gått, og hvilke tanker jeg tenker nå i forhold til hva jeg tenkte da for 2-3 år siden. Det er virkelig en vei det er verdt å kjempe seg fremover på! Steg for steg.

Denne låta føltes litt bra nå «SO WHAT»

Advertisements

One thought on “Hvordan var min spiseforstyrrelse?

  1. Følte jeg behøvde å forklare litt rundt avsnittet om hva jeg var redd for – det gir seg ikke helt naturlig å skulle være redd for å bli en person som «tåler å være menneske».

    Det jeg ønsker å få frem er at det var så uendelig langt fra den personen jeg var da til den personen jeg kanskje så vidt våget å tenke på at jeg muligens, kanskje, kanskje, kanskje, KANSKJE kunne ha snev av sjans til å bli DERSOM jeg skulle våge å gi slipp på spiseforstyrrelsen og den kontrollen (falsk eller ei) jeg mente at jeg hadde gjennom spiseforstyrrelsen.

    Det var INGENTING i meg som rommet noe av det jeg håpet på å bli – og det opplevdes som helt unaturlig å skulle gi slipp på spiseforstyrrelsen/ kontrollen for å komme dit. At det skulle være en sammenheng. Dermed ble frykten for endring utrolig stor. Redselen for å gi slipp på noe altfor kjent dominerte lenge, og overskygget totalt nysgjerrigheten og spenningen ved å bli et helt menneske.

    Jeg prøver å forklare det jeg så lenge har følt har vært uforståelig og uforklarlig, og uendelig skamfullt. Da blir det nødvendigvis noen huller og unyanserte innlegg. Det er vanskelig å få det ned til beinet, liksom, krystallklart. Det tar tid – om det i det hele tatt er mulig. Spiseforstyrrelsen er omfattende og uklar og trives i ly av skam. Det hjelper å sette ord på det. Skammen blir mindre, og ting blir klarere.

    Lik

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s