Hvor kan lista ligge?

«Jeg skjønner at du er sliten», er det fineste jeg hørte i dag. For nå er jeg sliten.

Dette mønsteret er jeg blitt godt kjent med; jeg svinger fra depresjon til maks opprettholdelse, tilbake til depresjon og tilbake igjen til maks opprettholdelse. Via en periode der ting er ganske bra, inntill jeg har pushet meg selv så langt at det bikker over, igjen, og jeg er på vei mot depresjon. Derfra kravler, klorer, skraper, snubler, famler og virrer jeg meg på vei tilbake mot opprettholdelse og en god periode, til det igjen går for langt.

Opprettholdelse av hva? Spiseforstyrrelsen, blant annet. For et liv, vil det være lett å tenke. Jeg tenker det. For et liv. Hva driver jeg med og hvorfor kan jeg ikke bare slutte? Hadde det vært enkelt, ville jeg gjort det.

Jeg kjenner også igjen dette mønsteret: gjøre, gjøre mye, mer, mest, best mulig. Hele tiden. På alle områder jeg beveger meg. Og ikke at jeg lykkes. Nei, jeg feiler med glans. Men det er det jeg gjør – jeg løper, rydder, legger planer, gjør ting, fine ting, morsomme ting, hyggelige ting som er gull verdt, bra ting, gjør flere ting, gjør enda mere, og mister den lille, sarte nøkkelen: «balanse».

Jeg vipper over. Alt-ingenting, Og det er med på å opprettholde spiseforstyrrelsen. Blant annet. På måter jeg ikke har helt oversikt over. Men når ingenting føles bra nok, hvordan vet du når du kan stoppe?

Når jeg legger listen på usynlige, alltid uoppnåelige nivåer – hvordan kan jeg gi meg da? Når er pausen fortjent? Når er det bra nok, rent nok, ryddig nok, hyggelig nok, langt nok, fort nok, fint nok, hardt nok, tykt eller tynt nok? Når er jeg nok? Og ikke feil. Sort-hvitt.

Da jeg ble introdusert for følgende måte å tenke på, som noen slags selvinnlysende sannheter:

Du er mer enn hva du gjør / Du er god nok som du er / Du er verdifull / Du har det du trenger for å leve det livet du vil / Du er ressursterk

Kunne de like gjerne snakket gresk. At det var? Hva mener du? Hvordan da? Hvordan ser det ut? Hva er det i meg som er sånn? Hva er det jeg gjør? Hvor er bevisene på dette? HVA betyr dette? Jeg ble nesten sint, for det var så innmari lite tilgjengelig å tenke sånn om meg selv. Prøvde de å lure meg, liksom?

Allikevel hang det seg fast som en borre. Så nå snuser jeg på det, beveger meg i yttersonene av dette. Prøver å favne tanken om at jeg er god nok som jeg er. Og ikke god nok fordi jeg gjør noe spesielt. For kanskje da, om jeg kan eie det at jeg er god nok som jeg er, kanskje jeg da kan greie å se at også jeg fortjener å ha lista innenfor rekkevidde. Sånn for det meste. Så ting kan virke litt mer oppnåelig.

Dette er nå en daglig kamp, og jeg taper og vinner ikke like mye. Så det fineste jeg hørte i dag var «Jeg skjønner at du er sliten».

Finn rett fokus