Bevegelse fremover eller sidelengs?

Ja, det var et spørsmål jeg har støtt borti tidligere også. Kan også i enkelte sammenhenger kalles «symptomsvitsj», du flytter rett og slett fokuset fra noe til noe annet. Så i stedet for å ta tak i hovedproblemet rettes oppmerksomheten mot en avledning, det kan være shopping, jobb, trening, tv, sosiale medier, trøstespising, overspising, selvskading.

Jeg tenker overhode ikke at all endring automatisk = bevegelse sidelengs, symptomsvitsj. Det vil jeg aldri kunne ha forutsetning for å si, det vet man jo kun selv om det er. Men jeg kjenner igjen dette mønsteret i meg selv, for jeg har gjort det før. Og når jeg oppdager det, blir det gjerne litt sånn «Hæ? Hva skjedde nå?». Også blir jeg flau fordi jeg har lurt meg selv.

Det slo meg etter forrige innlegg om treningsvaner, der jeg messet opp og i mente om endring. Jeg skal ikke si at det ikke har skjedd endring de siste to årene, for det har det. Ellers tenker jeg at jeg ikke ville vært i stand til å blogge om dette. Eller i det hele tatt våget å innrømme det for meg selv. Og det er viktig for meg å huske på. Jeg har lagt inn en innsats og det har skjedd mye. Også mye endring i god og riktig retning.

Det bare demret litt for meg at når jeg er for påståelig om noe, så mister jeg gjerne noen nyanser. Og det var noen nyanser som ble borte – og jeg tror ikke jeg har sett det så tydelig selv, før nå ganske nylig. Når det gjelder mine treningsvaner – hva er egentlig annerledes nå enn for 2,5 år siden? Og det er ikke det at jeg bevisst har prøvd å lure meg selv eller lyve for meg selv, men har jeg egentlig kommet fremover eller bare gått så langt til siden at jeg er tilbake til start?

Trener jeg mindre eller bare annerledes og mer variert? Er jeg mindre sliten, eller har jeg bare endret på hvordan jeg oppfatter og tenker om det å være sliten? Trener jeg fordi det er sunt, moro og gøy eller er det fortsatt egentlig tvangspreget og noe jeg ikke kan velge bort?

Spiller det noen rolle? Kanskje/ kanskje ikke? Det som gjør at jeg kanskje bør tenke at det spiller en rolle å fundere litt på dette, er vel nettopp historien min med treningsavhengighet og treningsvaner knyttet opp mot spiseforstyrrelse/ vektregulering.

Jeg kan komme med flere innvendinger om hvorfor det ikke skulle spille noen stor rolle:

  • Hvor normalt er det vel ikke å trene fordi det er sunt?
  • Hvor vanlig er det vel ikke å trene for å holde kroppen i form?
  • Hvor mange er det ikke som trener fordi det er gøy, sosialt og bra for kropp og sjel?
  • Hvor vanlig er det ikke å ta seg en løpetur for å klarne tankene?

Trening er vanlig, bra, sunt, anbefalt. Det er lett å være for. Det er tøffere å se på motargumentene. Når det bikker over og blir tvangspreget, når det går utover livet du lever og helsen din, når det påvirker hverdagen din i så stor grad at det går utover familie/ venner/ jobb, da lyser varsellampene. Da er det synlig for flere at det er et problem. Er det kanskje greit å stoppe før det kommer dit?

For meg var det nå en liten stemme som prikket meg forsiktig på skulderen og spurte «har du egentlig endret på hvorfor du trener eller gjemmer du deg bare bak en mer variert treningshverdag?».

Er det bevegelse i det minste på skrå fremover? Jeg har vært sikker på at jeg hadde røsket godt nok tak i atferdsmønsteret mitt til at det var blitt sunt, men jeg er litt usikker på om det kanskje ikke er litt lett at det fort kan falle tilbake i en «ny treningshverdag, med en god del av det gamle atferdsmønsteret».

Det tar tid å endre vaner –  unnskyldning?
Det tar tid å bli frisk fra en spiseforstyrrelse + endre atferd og tankemønstre som har grodd seg gode og dype over mange år – fakta.

Jeg vil så gjerne si at det er tydelig forskjell på nå og 2,5 år siden, men kan jeg det? Og være helt ærlig med meg selv? Og DER følte jeg at jeg sviktet meg selv og alle som har hjulpet meg å komme hit. Hvor er «hit»? Er det selvbedrag? Jeg føler meg bedre, og har mer overskudd – både fysisk og mentalt, men lurer jeg meg selv? Jobber en spiseforstyrret del av meg fortsatt for å opprettholde sykdommen?

Er jeg spiseforstyrret, men med flere friske tanker, eller er jeg frisk, men fortsatt med spiseforstyrrede tanker?

Å akseptere og være åpen om spiseforstyrrelsen gjør jo ikke at den forsvinner, men kanskje det kan sette litt lys på hvor komplekst dette er? Du tar noen steg fremover, også tar du dobbelt så mange tilbake, også fortsetter det sånn en stund, til det kanskje stort sett er flere steg fremover enn bakover, totalt sett.

Æsj, jeg føler at jeg slår meg selv i bakken med min egen selvinnsikt – men jeg vinner ikke kampen før innsikt er blitt til handling.

Trenger en låt:

Advertisements

One thought on “Bevegelse fremover eller sidelengs?

  1. Tilbaketråkk: Treningsavhengighet | Learning to dance in the rain

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s