Forandring

… uten vilje og motivasjon skaper veldig uklare og kanskje uønskede mål. På jakt etter det jeg trodde var «Målet» har jeg funnet ut at det kanskje er viktigere å finne veien.

IMG_1781Det høres altfor filosofisk og zen ut. Det har jo absolutt ikke vært zen.

For ca 2,5 år siden skjedde det noe som jeg nå ser på som et vendepunkt, i mangel av bedre ord. Jeg har skrevet litt om det tidligere, men nå går jeg litt mer inn i det. Det handler om hvordan jeg har levd med spiseforstyrrelser og tvangstanker rundt trening og hvordan en liten hendelse ga voldsomme ringvirkninger. Det har ikke vært lett å forstå det, men det har lenge føltes som noe av det vanskeligste jeg har holdt på med. Det er både skummelt og sårt å dele, dessuten er det fortsatt veldig uoversiktlig, så det kjennes vanskelig å presentere det som en «historie». Men dette blir et forsøk, uryddig, uperfekt. God trening…

Pålagt endring
I en god stund – her kan jeg ikke være mer spesifikk, for akkurat hvordan dette har utviklet seg og fått utløp gjennom mange år er uklart og omfattende – så jeg sier bare at i noen år så hadde jeg hatt en slags driv som bare holdt meg gående i en retning, jeg stilte ikke spørsmål til det, jeg holdt bare på. Det var sånn, det var det jeg gjorde, sånn livet var.

Trening var sosialt og gøy. Og hard og ofte. Treningen fylte etterhvert tiden min, hverdagen ble gjerne planlagt rundt den, og jeg takket nei til ting fordi det kræsjet med treningen, det ble et rigid regime som jeg ikke så eller skjønte at jeg satt fast i.

SAMSUNG CSCFor da ca 2,5 år siden hadde dette nådd et punkt der noen tok på seg den flotte oppgaven å si fra. Å blande seg inn, å bry seg. Det var nødvendig at noen røsket tak i meg og sa «stopp». Jeg trengte virkelig en pause, kroppen var utslitt. Men ikke tale om at jeg hadde stoppet det toget på egen hånd. Det endte med at en en snill og raus person satte seg ned med meg og sa at jeg ikke trengte mer trening, jeg trengte å lære å ta det med ro og jeg behøvde å bli snillere med meg selv.

Jeg lyttet. Jeg forsøkte å vise takknemlighet, jeg kan ha følt takknemlighet. Jeg prøvde i hvert fall å overbevise alle om at jeg var takknemlig. Jeg så at det var et enormt engasjement og en stor omsorg og vennlighet som lå bak dette. Men jeg skammet jeg meg også for at noen fortalte meg at det jeg holdt på med ikke var bra for meg, jeg følte meg feil, og jeg tenkte at jeg måtte overbevise om at jeg ikke var håpløs.

Jeg var vel ikke helt enig i at det var så ille som det ble forestilt, og det var mye som kicka inn da jeg hørte «treningsstopp». Det var en god miks av «jeg skal vise at jeg ikke er håpløs», «jeg skal vise at jeg kan endre», «jeg skal være flink», «jeg må gjøre de rette tingene», og «jeg skal trene igjen».

«Ro og snill mot meg selv» var, for henne og for meg, nok to veldig forskjellige ting. Det var ikke tanker om en fleksibel hverdag, pause, ro og hvile som dukket opp. Jeg så heller at frihet og kontroll forsvant. Jeg hørte «ingen trening«, «ikke favorittklassene«, og følte at livet ramlet sammen.

0% kontroll 100% kaos
Jeg tok treningsnekten ganske så bokstavelig – sterkt styrt av en sorthvit tankegang der enten alt eller ingenting var tillatt. Det jeg stod ovenfor da treningen ble «fratatt meg» var et enormt stress og en uro, som eksploderte av full kraft da et utrolig godt forankret atferdsmønster ble brutt. Det var ikke mulig å tenke fornuftig og klart. Det jeg kjente på aller sterkest var en utrolig sterk motstand mot å skulle endre treningsvaner og «gi opp» spiseforstyrrelsen (som om det var noe jeg bare kunne legge vekk), og jeg ble virkelig overrasket over hvor sterk den motstanden var.

Et glimt inn i dette: Det var knebøy på badet, alltid trappen og lange turer, dag, kveld og natt, i tillegg syklet jeg for å komme meg rundt omkring (dette var i november og desember). Jeg stresset som en gal og var «all over the place», men jeg løp ikke og jeg byttet ikke treningssenter. Det var et kaos jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere.

Målløs, men handlekraftig
For å liksom vise at det også skjedde endring så ble jeg handlekraftig og satte i gang flere «prosjekter». Jeg måtte liksom gjøre noe. Hele tiden. Uten noe mål med det, men jeg tenkte at dette viser at jeg i hvert fall gjør noe for å ta tak i problemene mine. Jeg formulerte ikke et mål om at jeg skulle trene igjen, men det var en like stor del av kampen for å opprettholde livet før treningsforbudet, som interessen for å endre dro i en annen retning.

Det ble en interessant drakamp der jeg kjempet beinhardt for å endre på noe jeg ikke egentlig ville (eller trodde at jeg kunne) endre på.

Jeg oppsøkte fastlegen som startet søknadsprosess i helse-Norge for behandling av spiseforstyrrelsen spesifikt (også ville jeg jo få friskmeldt meg for trening) og ernæringsfysiolog (er det ikke det man skal når mat er vanskelig?), dessuten oppsøkte jeg både ROS og IKS. Blant mye av det jeg holdt på med var dette av de tingene som virkelig var bra og varig. ROS og IKS er fantastiske organisasjoner, drevet av flotte mennesker, som VET og forstår.

Dessuten oppsøkte jeg venner, og drev dem til vanvidd med kaoset mitt og alt snakket om trening og hvor vanskelig det var å ikke kunne gå på favorittklassene. Det var kaos. Det var handlekraft, driv og kreativitet i det, men i hovedsak var det stress, jag og mas og jeg var ufattelig sliten. Og i villrede.

Bittesmå glimt av at livet kanskje kunne være noe annet
Oppi alt dette var det også en bitteliten del av meg som var litt lettet over at noen endelig lot meg slippe all treningen, for det hadde jo ikke vært overskudd på lenge. Jeg merket dette spesielt godt da jeg omtrent 6 uker etter «forbudet» snublet inn på en (forbudt i hodet mitt) step-time på julaften (ja, det var tvangspreget – jeg hadde tid før julen ringte inn), og bare ikke fikk til å presse kroppen som jeg hadde gjort før. Før jeg klarte å kjenne etter. Litt.

Det var så vidt jeg kom meg gjennom og det var mer snubling enn trening. Men jeg tror jeg klarte å smile, eller om det var mer en grimase, for det var tøft å innse hvor sliten jeg var. Også var det litt flaut (?) å tenke på at det jeg helst gjorde julaftenmorgen var en treningsøkt. Da tror jeg at jeg begynte å skimte hvilken retning livet mitt hadde tatt.

Jag etter endringsmotivasjon
Selv om kroppen var sliten, og tross alt jeg drev med for å «endre», var det ikke mye ektefølt og indredrevet motivasjon å hente. Det var fortsatt spiseforstyrrede og fastlåste tanker. Den innerste, innerste driven var stadig å komme tilbake til treningen igjen, og egentlig opprettholde det jeg drev med før «forbudet», og jeg fikk litt panikk ved tanken på at jeg aldri skulle orke å trene igjen. Men jeg sa til meg selv at jeg var i en endringsprosse og at jeg skulle endre. Og jeg snakket endring og atferdsendring og indrestyrt og ytrestyrt med dem som ville høre, til temaet var uttømt. Og fortsatte for meg selv med ting jeg kunne gjøre, hva jeg måtte endre.

Som nyttårsforsett det året bestemte jeg meg for at gjennom hele det neste året skulle jeg sørge for at ingen uke ble helt lik den forrige. Det var lite som skulle til, jeg la lista så lavt jeg kunne få den, det var nok at jeg krysset veien et annet sted enn vanlig. Ettersom de store målene og motivasjonen uteble og var udefinerte, uklare, fjerne og utenfor rekkevidde, fant jeg bittesmå mål jeg kunne se, gjennomføre og oppnå. Det ble til at jeg begynte å lete etter små ting som kunne utgjøre en forskjell, og helt for meg selv, på et lavt, men trygt plan, fant jeg motivasjon til endring i små, ufarlige og overkommelige ting.

Ukene ble mer varierte, og dette fortsatte å henge ved meg, for jeg begynte å se glede i variasjon og fleksibilitet. Dette begynte også å vekke en liten nysgjerrighet – hva liker jeg å gjøre? Hva interesserer meg? Hva har jeg lyst til? Jeg ble mer sosial og fant på årsaker for å invitere folk på besøk, gjorde litt nye ting, mer yoga, dro på konserter, og reiste alene på ferie til Sør-Frankrike.

Dette endret også på treningshverdagen min. Fra faste timer til faste tider før treningsforbudet, ble det på grunn av denne pausen mer tid og rom til å kjenne etter hvilken trening jeg likte og hvilken jeg bare gjorde, og etterhvert som jeg begynte å trene litt mer igjen ble det også gøy å prøve nye ting.

Ukjent landskap
Men jeg føler jeg nesten pynter for mye på det, for gjennom hele det året var ikke tanker om «frisk» eller «fri» fra spiseforstyrrelse nærliggende. Og selv om det var små ting som hadde begynt å endre seg var motivasjonen hele tiden så uklar, gikk jeg fra noe? Gikk jeg mot noe? Hva, i så fall? Ville jeg noen retning? Hvem var jeg uten trening? Hvem var jeg uten spiseforstyrrelse? Hva var spiseforstyrrelsen, hva var meg? Hvem var jeg? Hvordan så egentlig en «normal» hverdag ut? Det var ikke mye indre driv når landskapet jeg navigerte i var så vanvittig ukjent.

Fra kaoset blomstret da også stress, panikk, angst, usikkerhet og frykt. Ettersom treningsforbudet ga meg mer fritid og også rokket ved noe som stakk dypt i meg, var det ting som hadde vært utilgjenglig lenge som kunne begynne å komme til overflaten. Og dette gikk ikke å «handle» og planlegge vekk.

trær

Store endringer
Nå tar jeg et kjempesprang til her og nå. For å løfte dette litt. Jeg har tenkt en stund nå at kampen for en friere hverdag og å bli frisk av spiseforstyrrelsen begynte for alvor den dagen jeg påla meg selv et sorthvittpreget «totalforbud» av trening. For det ble en så klar endring i rutinene mine. Det var en kjempestor forandring i mitt liv, og en opplevelse av at jeg ble fratatt kontroll, så jeg gjorde alt for å ta den tilbake. Derfor jaget, handlingen, planene, aktivitetene.

Jeg vet ikke helt klart når den sterke indre motivasjonen kom, men nå tenker jeg at jeg har funnet den, for nå kjemper jeg for meg selv og ikke for noen andres bekreftelse. Jeg mistet liksom fotfestet på et tidspunkt og er i ferd med å finne det igjen, på en kanskje litt annerledes vei.

Advertisements

3 thoughts on “Forandring

  1. Tilbaketråkk: Bevegelse fremover eller sidelengs? | Learning to dance in the rain

  2. Tilbaketråkk: Treningsavhengighet | Learning to dance in the rain

  3. Tilbaketråkk: 1. Litt om meg | Learning to dance in the rain

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s