Sånn var det for meg

Mitt forrige innlegg, mobbing og dyrebart vennskap, ble et uventet kjempesteg mot et oppgjør med en fortid, som jeg ikke helt forstod har påvirket meg i veldig stor grad. Og videre et steg mot en tryggere utgave av meg selv. Sånn var det for meg.

Jeg malte med bred pensel – det dekker noe, men kan ikke få frem alt. Mange nyanser, mange ting kommer ikke frem. Både fine og vonde. Mennesker og episoder. Sånn ble dette steget på vei ut av mobbeofferrollen.

All støtten som har møtt meg, alle likes på Facebook, alle kommentarene og meldingene betyr så mye. Det gir en følelse av aksept og bekreftelse, og en påminnelse om at dette gjelder flere.

Det føles fremmed å ha tatt styring på denne måten. Ukarakteristisk. Erkjennelse og eksponering i ett. For en som har finslipt unnvikelsesteknikker på mange nivåer har dette vært veldig skummelt. Det oppleves litt sånn her:

Jeg har gått mange år tilbake i tid, stilt meg i barndommen og ropt ut:

Dette er ikke greit, dette sårer meg, dette gjør vondt, jeg blir lei meg, jeg blir redd, jeg blir utrygg, jeg blir skamfull. Nå er det nok. Nå setter jeg foten ned. Nå sier jeg stopp. Nå tar jeg ordet for meg selv. Nå tar jeg meg selv, mine tanker og følelser på alvor. Nå tar jeg vare på meg selv. Nå holder jeg rundt meg selv. Nå tar jeg kontrollen og ansvaret. Sånn her skal det ikke være. Nå er det nok.

Nå har jeg gjort det jeg som mobbeoffer har vært så redd for, nemlig rettet søkelyset mot meg selv og vist mitt innerste, min største skam og frykt, det såre, vonde og håpløse. Jeg har innrømmet at jeg ble påvirket, at jeg ble lei meg, at jeg ville bli sett, og at jeg ville at noen skulle bekrefte den smerten jeg følte. Jeg ville at noen skulle frata meg ansvaret og skylden. For den største frykten min har vært at andre skulle si seg enig i skammen min, den som sier at det er jeg som er feil og det er min skyld. Og mitt ansvar å fikse.

Det som raser i tankene mine nå er «tro ikke at du er noe», «det er din feil», «du er for sensitiv», «ingen liker deg», «holder du fortsatt på med dette!» og «skjerp deg, ta deg sammen og gå videre». Velkjente gamle selvkritiske tankemønstre.

Det som kjennes på kroppen er det hodet ville glemme. De tilbakeholdte følelsene av tristhet, sinne, irritasjon, usikkerhet, fortvilelse og håpløshet. Som ikke fikk god nok plass. De liksom satte seg i kroppen og påvirket atferd og pust. Det ble naturlig å gli utenom mennesker, krysse veien for å unngå grupper, trekke pusten i det man går forbi noen som står og venter på bussen, kroppen spenner seg litt og klumpen i magen vokser i det du går inn i et fullsatt rom, på en full buss, t-bane. Hvor skummelt det føltes å krysse store åpne plasser. Spenningene som gjorde at skuldrene krøp opp mot ørene, det verket alltid litt i nakken, i kjeven, alltid spenninger og ubehag i kroppen. Og pusten kom aldri ned i lungene – ikke ordentlig dypt, som man lærer på yoga. Blikket farer fra høyre til venstre, vurderer hvor det er trygt å gå. Frykten for å si og gjøre noe galt setter seg også som et fysisk ubehag i kroppen. Lenge har det bare føltes som uro, ubehag, spenninger og angst. Nå har dette kanskje fått en kilde.

Etter at jeg publiserte innlegget har det føltes som å gå rundt i en slags surrealistisk opplevelse av at verden er snudd på hodet. Tankene har kvernet, jeg har sovet dårlig, klesvasken ble liggende, støvdottene vokste. Litt mer angst, men ikke så mange spenninger. Litt lettere i kroppen, men litt ustø, litt frynsete.

Det kan nok ta litt tid å finne fotfeste i denne nye hverdagen. Der noe føles veldig annerledes, selv om ingenting er forandret på utsiden eller rundt meg. Men på innsiden er det allikevel noe nytt. Det er en endring i hvordan jeg ser på og forholder meg til fortiden min. Det kjennes som jeg er i ferd med å ta et oppgjør med seg selv, og et slags eierskap over fortiden. Sånn her var det for meg. Jeg skulle ikke hatt det sånn så lenge. Det var ikke mitt ansvar eller min skyld. Det var ikke meg. Det ble sånn. Det er greit at jeg følte det jeg gjorde. Det er ok.

Et steg mot frihet i eget liv? Det føles godt å gjøre nå det jeg ikke hadde forutsetning for å gjøre da.

Denne låten har gått på repeat i noen dager.

Jeg kjenner at jeg har mye på hjertet om temaet mobbing, så det kan hende det kommer flere innlegg om dette. I så fall håper jeg at jeg klarer å belyse det på en tilfredsstillende måte og gi det den plassen det fortjener.

Reklamer

2 thoughts on “Sånn var det for meg

    • Tusen takk for det ❤ jeg driver og prøver å sortere en del ting, ja. Det er ikke alt som er like tydelig, men at det var en del vonde og leie hendelser og over lengre tid er klart for meg. Iblant tenker jeg at jeg har forstått en sammenheng, men så kommer jeg på noe som gir enda en forklaring. Det er ikke helt greit. Det er godt med fine ord oppi dette tankekaoset<3 takk! Og varm klem tilbake

      Liker

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s