Mobbing og dyrebart vennskap

Jeg tror jeg har tenkt at når jeg blir voksen, da vil ting være på stell, jeg vil ha orden, kontroll, det vil være trygt, og andre voksne vil være hyggelige, trygge, interessante og spennende mennesker – som ikke mobber. Blir sinte, irriterte, ja, men mobbing? Nei, det er det barn og ungdom som gjør. Ikke voksne…

Det var ekstremt lærerikt i dag å oppleve å bli utsatt for samme type mobbe-/ertestrategi som jeg levde med på barne- og ungdomskolen.

Det var rett og slett en vittig slengbemerkning som ble sendt ut i lufta på et tidspunkt da jeg hadde plassert meg lagelig til for hogg. Som skulle vekke latter på en annens bekostning. Det ble min. Den fikk litt respons og oppfylte sin funksjon. Hva er vel en morsom kommentar om den ikke oppfattes som morsom? Så enkelt – så lett gjort, så ubemerkelig, og litt morsomt. Kommentaren kom og gikk. Det går så raskt at ingen tenker over det. Over at det kan såre, stikke og svi å være den som opplever å bli ledd av. Den det går på bekostning av. Og mest sannsynlig var det overhode ikke ment sånn. Usikkerhet tar mange former.

Uansett, i dag var det spennende, nytt og interessant å gjenkjenne. Det vekket jo et helt drøss av minner fra barne- og ungdomsskolen.

På barne- og ungdomskolen var det nettopp sånne ting som kunne gjøre skoledagen, skoleveien, klasseturer til et uforutsigbart, utrygt, usikkert mareritt. Slengbemerkninger, kommentarer, at noen fulgte etter deg mens de sa dritt og sårende kommentarer om klærne dine, utseendet ditt eller hva som helst som falt dem inn, kastet ting på deg – viskelær, snø, småstein, papir – stjal penalet og kastet innholdet utover, osv.

Det at det ikke var noe mønster i det, tilsynelatende ingen plan, men allikevel jevnt og trutt, fra flere hold, dette gjorde det uforutsigbart. Og det var jo ikke alltid så stort, det var ikke alltid det var mer enn en pitteliten stikkommentar, eller bare velmenende erting – kanskje til og med et forsøk på å få oppmerksomheten din fordi de var litt interessert. Hvem vet?

Blir du ertet, plaget og mobbet nok er det ikke så lett å skille snill erting, mer skadfro erting, litt forsiktig plaging og ren mobbing – det meste som ikke er ren snillhet blir utrygt. Du blir utrolig usikker, utrygg og skeptisk, og andre blir skumle. De vil deg mest sannsynligvis vondt. DET er det du lærer.

Jeg har tatt på meg mye av skylden for at jeg ble ertet, plaget, mobbet. Det måtte jo være meg det var noe i veien med, ettersom det var jo jeg som stadig ble ertet, plaget, mobbet. Og det kom fra flere kanter, ikke bare en person, men flere – som en smitteeffekt. Så det måtte jo være noe med meg. Og i mobbingen lå det jo årsaker.

Men det må da raskt oppstå et selvforsterkende mønster her… Som ligger utenfor det som skjer, men som oppstår i mobbingens natur når mobbingen oppfyller sin funksjon. En og annen kjapp bemerkning som svir og stikker litt hardt, du reagerer på det – og du blir den sensitive, den sårbare, den som reagerer med tårer, og blir trist og lei deg. Du blir den det er lett å henge ut, for du gir så raskt den responsen mobbermentaliteten drives av: «en som er svakere enn meg, det må jeg opprettholde for å føle meg større og tryggere enn jeg er». Du reagerer akkurat som mobberne håper – du knekker litt, du blir lei deg – er det en tåre? Blir du sint? Å, så gøy!! Respons på det vi gjør.

Det blir galt hvordan du reagerer, det hjelper ikke å gråte, og du må ikke vise dem at det går innpå deg. Du må bli kald, bygge en mur, ikke vise følelsene dine, ikke la dem se at det påvirker deg, ikke la dem se tårer, ikke gi dem bensin til bålet.

Disse kommentarene funker ikke som trøst:

Du må ikke la det gå sånn inn på deg.
-De mener ikke noe med det.
-Det er ikke noe å bli lei seg for.
-Er det noe du gjør for å provosere?

Jeg tror kanskje noe av det verste jeg opplevde var når voksne, ansvarpersoner, skulle gå inn og ordne opp.

Dere må ikke si og gjøre sånn og sånn, for Marianne blir så lei seg… (…!…)

Usikkerhet, gjengmentalitet, selvhevdelse, status i flokken. Det er ganske så lett å forstå noen av mekanismene bak mobbing og erting. Det å gi offentlig, ydmykende reprimande til en gjeng usikre og utrygge unge, sårbare mennesker som kanskje selv ønsker og behøver trygghet og oppmerksomhet, det hjalp ikke. Når den voksne i tillegg tar fra meg MITT ENESTE FORSVAR, mitt skjold – å ikke vise følelsene mine – men legger dem ut på et bord så alle kan se.
JA, DERE – HUN ER LEI SEG.
Da hadde jeg ikke noe mer forsvar.
Og de som plaget fikk bekreftelse – det funker det vi gjør.

Det var mye tryggere å holde på uten voksnes innblanding, det ble jo en slags dynamikk. Kommentarer kom, man svarte etterhvert igjen. Du blir lei av å grine. Muren fikk bygge seg tykkere. Mestringsstrategi. Nød lærer desperate barn å spinne. Du tilpasser deg forholdene. Du kjemper uten at noen ser det. Det er vel ingen som tenker på at du kanskje aldri går tvers over skolegården, men langs veggene. At du unngår grupper, går i en bue rundt. At skuldrene hever seg og pusten stopper litt opp i det du går inn i et fullsatt klasserom. At du kanskje ikke tør å rekke opp hånda så ofte, med mindre du er HELT SIKKER på at du vet svarer. At du helst ikke vil trekkes frem som en som er bra eller dårlig på noe, for det kan gi bensin på bålet på uante måter. Det er bedre å være litt gjennomsnittlig bra, ikke skille seg ut. Helst blir du gjennomsiktig.

Jeg kan le litt nå, med en varsom og forsiktig omsorg for den jeg var da, over at jeg fikk både briller og regulering på ungdomsskolen… Isn´t it ironic… Du vil jo så gjerne ikke skille deg ut. De årene av livet hvor det skjer så mye i kroppen også! Fy flate, det var mye som var vondt de årene.

Perspektiv – ettersom jeg kom meg gjennom de årene, da, med arr i sjela og på kroppen, en tykk mur mellom meg og følelsene mine, en sterk frykt og skepsis til jevnaldrende og folk generelt, en tro på at voksne/ andre ikke kan hjelpe – hva er det egentlig som kan hindre meg i å komme gjennom dagene jeg lever nå? Sånn egentlig?

Og noe av det som gjorde de årene levelige og dritbra og skitmorsomme 😀 – var vennskapet til min aller aller aller beste og eldste venninne. Det var vennskap. Kunne ikke vært deg foruten, min kjære kjære venninne. ❤

Advertisements

2 thoughts on “Mobbing og dyrebart vennskap

  1. Tilbaketråkk: Sånn var det for meg | Learning to dance in the rain

  2. Tilbaketråkk: Selvfølelse vesentlig | Learning to dance in the rain

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s