Å bekjempe skam, henge ut skittentøyet og føle seg forstått og tålt

Senest i dag kjente jeg på hvor viktig det er for meg å føle at jeg blir forstått, en gang i blant. Å høre en annen si med egne ord, sette ord på hvordan jeg føler det. Å høre gjennom en annen, forståelse for mine egne følelser og tanker. Spesielt på vanskelige ting.

Høre det og oppleve at det jeg føler og tenker både er forståelig og akseptabelt. Det kan av og til føles så uendelig ensomt å stå i egne tanker og føle at ingen forstår, ingen vet, ingen ser.

For om ingen vet, ser eller forstår, fordi jeg ikke deler, da begynner grublingen – er det jeg føler, tenker eller gjør faktisk tillatt? Normalt? Til å tåle? Kan det forstås? Eller må jeg gjemme det unna og skjule det? Benekte, skyve unna, unnskylde. Bør jeg kanskje ikke snakke om dette? Bør jeg kanskje bare skjule at jeg tenker, gjør eller føler dette?

Skam er selvforsterkende
Skammen vokser der tausheten råder, har jeg erfart. Skam er en ekkel følelse. Den er selvforsterkende og blir bare større når den ikke blir pirket i. Den drar med seg en haug av andre vemmelige tanker og følelser, i tillegg til selvkritikk, misnøye, sammenligning, sjalusi, dårlig selvtillit, frykt, usikkerhet. Ikke rart jeg helst unngår den. Det har virket overveldende, lammende, umulig og uendelig skummelt å skulle trosse tausheten. For da vil jo alle se det jeg ser – hvor uendelig feil, feil, feil, mislykket, dårlig, svak, elendig, negativ og utilstrekkelig jeg er.

Jeg har vært stum av skam i mange år, redd for å trekke for mye oppmerksomhet mot enkelte sider. Redd for å vise hele meg. Det føles så rart å si det, for jeg har jo ikke gått rundt på en øde øy heller. Men det har vært et sterkt filter, en høy og tykk mur mellom meg og mye av verden. For tenk om noen skulle se hele meg og avsløre meg for den jeg faktisk er. Bekrefte min verste frykt – at jeg ER feil.

Å ikke snakke ble på en måte tryggere, for da kunne ingen bekrefte alle manglene og feilene jeg tenkte at jeg hadde, eller påpeke at det jeg gjør er jo virkelig bare helt merkelig og feil og uforståelig.

Skammen har gjordt at jeg ofte har følt meg feil, rar og utenfor, og det ble forsterket av frykten for at andre også skulle se det. Derfor har jeg forsøkt å gjøre det jeg kunne for å ikke være feil, rar og utenfor, uten å trekke oppmerksomhet mot at det var det jeg holdt på med – for da ble jeg avslørt. Heisann runddans. Og for noen strategier som ble tatt i bruk. Benektelse var en god en «neida, jeg er ikke usikker», unnvikelse «jeg klarer ikke», «det passer ikke», «jeg er opptatt», og masken «jeg er sikker», «det du sier påvirker meg ikke», «ingen kan såre meg», «ingen kan ta noe på meg», «jeg må levere optimalt».

Trygg nok til å våge å dele
Vanskelig å komme seirende ut av en kamp mot skammen på den måten. Unnvikelse er ikke løsningen. Skammen må frem i lyset – det som føles umulig og vanskelig å snakke om må luftes, sjekkes ut, deles. Først da blir skammen mindre, mer håndterlig. Men det er ikke lett. For meg har det vært ganger hvor jeg har følt at jeg henger ut skittentøyet for lufting, det føles som jeg står naken i gjørma, så skitten, stinkende, ekkel og utålelig, mens de som hører på sitter rene og pene på gjerdet og observerer. Det har føltes rått, nakent og skittent. Og ekte.

Det skal sies at det har tatt tid å komme hit, det har vært andre erfaringer – gode møter, trygge møter – som har gjort det mulig for meg å føle at jeg kanskje kan tåles for de feilene og manglene jeg frykter vil komme frem, eller har gitt meg nysgjerrighet til å snuse på de sidene jeg har vært redd for å vise frem.

Den sterkeste drivkraften min for å våge tror jeg er håpet om at det kanskje ikke stemmer det jeg frykter? Kanskje er jeg ikke så feil, så uforståelig, så mangelfull, så utilstrekkelig? Og kanskje er det ikke så farlig om jeg er det? Kanskje går jeg ikke i oppløsning av skammen? Kanskje knekker jeg ikke sammen av alle mine antatte dårlige sider? Det har vel vist seg å stemme. Det har føltes rått, slitsomt, krevende, utmattende. Det har kjentes sårbart, men til å tåle. Vanskelig, men til å holde ut. Så jeg har kommet styrket ut på andre siden av noen slag, selv om det ikke kjentes sånn midt i kampens hete.

Seier å dele, lettere å fortsette
Jeg føler at jeg står sterkere igjen fordi jeg har våget å dele ulike ting, for eksempel om selvkritikeren som sitter på høyre og venstre skulder og venter, klar til angrep, men også ting som har vært tøffere å innse. Tanker om kropp og størrelse, at det aldri blir riktig. Det at jeg er så usikker på egne prestasjoner og evner. At jeg tviler så mye på at det jeg gjør er bra. Bare det å dele at det er vanskelig å dele, fordi det er skummelt – og er det egentlig normalt? Alle skravler jo i vei om det ene og det andre, hvorfor kan ikke jeg også dele hva jeg spiser til middag, liksom? At jeg har selvskadet, og fortsatt kan falle tilbake i gamle mønstre, men at det skjer sjeldnere. At jeg har en spiseforstyrrelse. At jeg iblant er så deprimert at jeg tenker det aldri vil bli borte. At jeg er delvis sykemeldt. At jeg går i behandling.

Det er blitt enklere å teste ut, sjekke ut, dele. Man bygger kanskje opp en tåleevne, slik at det blir litt lettere. Samtidig tar det tid å våge. Jeg startet vel med det enkleste, så blir det mer og mer krevende ettersom det kommer nærmere og nærmere det innerste. Jeg merker om det er noe som bør luftes og deles ved å kjenne etter hvor lite lyst jeg har til å snakke om det. Når jeg har veldig lite lyst, kan det være ekstremt viktig å forsøke å lufte. Når jeg har veldig lyst, kan det handle om et behov for bekreftelse. Bli forstått, støttet.

Det er modige steg som tas når man deler det man kjenner mest skam for. Jeg applauderer de som våger å dele tabuer. Jeg heier på de som står på startstreken, nølende, famlende, usikre, redde. Det er et steg ut i det ukjente. Det er ikke et enkelt steg. Det er skummelt, vanskelig, vondt, sårbart, men det er en seier å vinne. For sin egen del.

Bli tålt, tåle seg selv
Jeg tenker det er omtrent livsviktig å føle seg forstått og tålt. Det gir et grunnlag å bygge videre på. For jeg innser at det handler om å kunne romme seg selv – tåle og akseptere seg selv.

Når jeg gjør det, tåler og aksepterer meg selv, vil det spille mindre rolle hva andre mener og tenker, og jeg blir mindre redd for kritikk og angrep. Når jeg rommer meg selv, blir ikke andres meninger så skumle, men de blir nyttige. De kan gi bekreftelse og en følelse av å bli forstått og tålt. Og det kjennes som det er nøkkelen for å få en god relasjon med seg selv, og som en forlengelse, med andre.

Det blir som en motsats til skammen, en selvforsterkende positiv oppadgående spiral.

Reklamer

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s