Først da jeg lærte å stoppe opp begynte svarene å komme

DER – midt i hverdagen, midt i de vante rutinene, de vanlige samtalene, de normale møtene, de hverdagslige aktivitetene – der finner jeg usikkerheten min, de innprentede «sannhetene», de nesten usynlige atferdsmønstrene. Usynlige fordi de er så innarbeidet, så integrert i alt jeg gjør.

Jeg ELSKER å se sånne ting. Se sammenhengene. Forstå hva som skjer. Forstå hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Først da kan jeg virkelig gå inn og endre.

En ting er å bli fortalt at jeg er usikker, og at det synes at jeg tenker jeg ikke er god nok. Det er en start. Noen andre har sett dette i meg. Kanskje gitt meg en nødvendig bekreftelse.

En annen ting er å begynne å snuse i det, se at jo, det er kanskje noe i dette. Godt gjemt bak mange unngåelsesstrategier og ymse man gjør i hverdagen.

En tredje ting, og her begynner det å bli virkelig interessant – er å se at det finnes noe bak den atferden man forsøker å forstå (den destruktive, ikke-bærekraftige atferden). Det finnes en usikkerhet bak der, en tro på at jeg ikke er god nok, ikke er like mye verdt som andre, ikke like flink osv. Litt sånn; der var det igjen, det var borte for meg en stund. Jeg var visst opptatt med å opprettholde noen gamle strategier.

Deretter kommer det en tøff runde med å akseptere en hel del greier – egne handlinger, egen atferd, hva som bor i meg, hvilke sider som kommer til syne, hvilke sider jeg ikke våger å vise, hvilke sider jeg helst vil vise. Osv…

Og nå til sist da – en dypere forståelse. Jeg føler virkelig at jeg har dissekert atferd, tankemønstre, handlingsmønstre, leveregler og what have you. Og det gir uttelling, om jeg kan si det litt flåsete. Det var virkelig interessant å stå der, til stede i situasjonen mens jeg kjenner på usikkerheten parallelt med en vilje til å endre på hvordan jeg møter akkurat den situasjonen.

Det er SPENNENDE å være til stede her og nå. Det gir muligheter, rom for å handle annerledes, rom til å reflektere in situ. Stresset er nesten skrelt vekk, mange lag med tvil og usikkerhet er skrapt tynne.

Jeg tror jeg nærmer meg kjernen av det som gjør meg til meg. Om den finnes.

Uansett – det funker å være til stede, her og nå. Mindfulness – once you´ve tried there´s no going back 🙂

IMG_2678

«Look at the optimism of nature» – må jo bare like Yogi-teen 🙂

-Namaste-

Advertisements

One thought on “Først da jeg lærte å stoppe opp begynte svarene å komme

  1. Reblogged this on Learning to dance in the rain and commented:

    Første gang jeg gjenblogger et innlegg, men dette kom jeg på og det minnet meg på at jeg har både kommet et langt stykke videre, og at det er noe jeg liker: å lære, møte meg selv, erfare, kjenne etter.

    Når jeg leste dette innlegget igjen nå, ser jeg inspirasjon og et håp jeg hadde da jeg skrev det. Det kan vel aldri bli nok håp og inspirasjon. Trenger litt ekstra av det nå.

    Lik

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s