Velfortjent klapp på skulderen!

Ja, så dette var slitsomt i dag:

Å kjenne på hvor helsikes skummelt og utrygt det er å leve, og lure på om dette prosjektet – LIVET – er noe jeg virkelig har forpliktet meg til, brenner for. Virkelig kjenne på redselen for å leve. Hvor skummelt det er å leve uten å gjemme seg bak spiseforstyrrelse, selvskading, unngåelsesstrategier, bortforklaringer, unnskyldninger, uten å kunne skjule seg bak en mur av tvil, usikkerhet og selvforakt.

Samtidig som man håndterer en viss arbeidsmengde på jobb.

Da kjenner jeg at jeg er takknemlig for:

  • At jeg ser alternativet «Ring en bekjent»
  • At jeg har mye erfaring med å veksle raskt mellom ulike oppgaver og tanker
  • At jeg har vært i samme tankespor tidligere og nå kan se at det var annerledes. Heia erfaringer!
  • At jeg har opparbeidet meg erfaring i å kaste ball med tankene mine – er det sånn eller slik?
  • At jeg gjenkjente følelsen frykt.
  • At jeg vet hva som skremte meg.
  • Kelly Clarksons «Stronger (what doesn´t kill you)»

Helsikes mestringsfølelse i praksis! Klapper-meg-selv-på-skulderen!

I tillegg er jeg takknemlig for fyren ved siden av meg på trening som ropte «kom igjen, fortsett, gi på!» i det jeg tydeligvis viste at nå er jeg nesten i ferd med å stoppe opp, selv om han var minst like sliten. JEEY TRENINGSGLEDE OG FELLESSKAP!

Også er det helt ok at det nå er fredag!

Og denne passet bra nå til humøret mitt. Syngende reinsdyr, dansende pingviner og isbjørn. 2:39 og utover – jeg ler hjertelig 🙂

-Namaste-

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s