Frihet i å se det komplekse – ja takk, alt!

Har du noen gang opplevd frykten for å ikke bli trodd? Frykten for at dine meninger og følelser ikke skal bli forstått, trodd, akseptert? At de er mindre verdt, og derfor mindre sanne?

I så fall er du ikke alene – dette står jeg i akkurat nå. Det er skummelt – jeg er nervøs på grensen til kvalm. Jeg kjenner så utrolig sterkt på behovet for å bli trodd. Og samtidig på frykten for ikke klare å forklare det jeg føler og tenker. Det er liksom så mye som veier mot. Kombinert med en sterk tvil på meg selv, og at jeg kan ha «rett» – kjenne noe som stemmer for meg.

Historien min veier i mot, føler jeg. Og i tillegg ville det være så naturlig og forståelig, fikk jeg høre, om jeg faktisk følte det sånn og slik.

Jeg kjemper mot behovet for å skulle overbevise. For til syvende og sist handler det ikke om å skulle overbevise andre om at en ting er mer rett eller galt, men om at jeg faktisk tror på meg. Og det gjør jeg. Jeg føler det jeg føler.

Jeg vet også at det som blir presentert som forståelig er en stor del av min historie. Men at det ikke var det som dukket opp i denne aktuelle situasjonen. Bare fordi noe er del av min historie behøver ikke det å bety at det har like stor plass i alt som skjer med meg.

Bare fordi noe gir mening, behøver det ikke å stemme 100%. Bare fordi noe kan gi en naturlig forklaring, behøver ikke det ene å være 100% riktig. Kanskje kan det redegjøre for 5-8% av hele bildet, men hva med alt det andre?

Jeg tror nøkkelen er å forstå seg selv, da blir det ikke så viktig å skulle overbevise andre om hvordan ting er. I tillegg opplever jeg en slags frihet i å se det komplekse – se at jeg er sammensatt. Det kan kanskje gjøre meg rausere mot meg selv å innrømme at jeg har mange sider som er med meg, hele tiden, men at det veksles på hvilke som til enhver tid er mest fremtredende. Kanskje handler det om å se nyansene? Også var det dette med å akseptere – ting er som de er.

Denne gangen var det ikke den mest naturlige, mest forståelige siden som tok mest plass. Men jeg er takknemlig for det innspillet – for jeg måtte grave litt nå. Kjenne etter.

Og en comfort-låt fra James Yuill:

-Namaste-

Advertisements

Vil du kommentere?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s